Krumsvik om skolen og den digitale læringsrevolusjonen

Aldri før har digital kompetanse hatt en så sentral rolle i et læreplanverk, skriver Krumsvik. Med innføringen av Kunnskapsløftet og nye læreplaner, har bruk av IKT fått økt status og blir sett på som en grunnleggende ferdighet på lik linje som det å kunne lese og skrive. Gode digitale ferdigheter er viktig for å delta i et samfunn hvor både hverdagsliv og arbeidsliv blir stadig mer preget av ny teknologi og digitalisering. Den teknologiske utviklingen påvirker også skolehverdagen, både for lærere og elever. Dette gjelder selve undervisningen, men også elevenes måte å jobbe på og hvordan læring oppstår. Bruk av digitale verktøy i det faglige arbeidet, og det å kunne nyttiggjøre seg de mulighetene som ligger i nye læringsressurser og medier blir veldig viktig. Læreren spiller altså en sentral rolle i utviklingen av barn og unges digitale ferdigheter.

I følge Krumsvik blir det tradisjonelle kunnskapssynet utfordra, vi får flere kunnskapsarenaer å forholde oss til og de uformelle læringsarenaene blir viktigere enn før. Ungdom er superbrukere på nett utenom skoletid. De navigerer, kommuniserer, chatter, skriver, produserer, diskuterer og debatterer, og deltar i stor grad på ulike uformelle læringsarenaer. De tilegner seg ny kunnskap og lærer bl.a å dele, utveklse erfaringer og å samarbeide med andre gjennom å bruke internett. Fordelen er altså at dagens unge i stor grad er digitalt kompetente. De såkalte "screenagers" har allerede knekt PC-koden og har utviklet sine tekniske IKT-ferdigheter siden barnehagen. Skolens og lærernes utfordring blir derfor å utnytte denne kompetansen og knytte det til de ulike fagene og det faglige arbeidet på en slik måte at læringsutbytte øker.

Jeg må innrømme at kap. om situert læring i nettverkssamfunnet ble i drøyeste laget for min del. Vet ikke om jeg skal skylde på alle fotnotene eller rett og slett et utilgjengelig fagspråk (i alle fall for meg som ikke er helt stø når det gjelder det sosiokulturelle perspektivet på læring). Ser absolutt behovet for å lese meg opp på de ulike pedagogiske teoriene! Situert læring vil altså si at man må se læringsaktiviteten i sammenheng med situasjonen aktiviteten inngår i, og at læring skjer i samspill med omgivelsene. Situert læring i en kontekst som gir mening øker ofte læringsutbytte. Dette er absolutt noe å ha i tankene når vi driver med brukeropplæring i biblioteket. Å drive opplæring i kildekritikk, søking og bibliotekbruk ved skolestart for alle elever har lite for seg når ikke elevene har aktuelle problemstillinger eller meningfulle oppgaver å knytte denne opplæringen til. Vi bør heller komme med små drypp ved behov, tilby opplæring i forkant av prosjekter og når elevene faktisk har bruk for det vi kan lære dem. Som jeg skrev i et tidligere innlegg;  informasjon eller opplæring "just in time" er bedre enn "just in case ". Men læring er også en sosial prosess, det å kunne lære av hverandre er viktig. Og bruk av biblioteket i undervisning og studier gir gode muligheter for samhandling elever i mellom, enten på samme trinn eller på tvers av trinn, og kan derfor være med å fremme læring.